Middelalder i Europa Erlend

Harald Gille

1130

Harald IV Magnusson Gille, født 1103, død 1136, var konge av Norge fra 1130 til 1136. Hans samkongedømme med nevøen Magnus Blinde ble innledningen til borgerkrigstiden.

Byvekst

1135

Norge fikk mange store byer i middelalderen, som Nidaros, Gjørgvin, Tunsberg, og konghelle

Norge Som Egen Kirkeprovins

1153

I middelalderens katolske kirke var en kirkeprovins det distriktet som ble styrt av en erkebiskop. Distriktet omfattet flere bispedømmer. Samtlige biskoper i kirkeprovinsen utgjorde provinsialsynoden under erkebiskopens forsete.

Magnus Erlingsson

1161

Magnus Erlingsson, Magnus V, var konge av Norge i perioden 1161–1184.

Birkebeiner

1174

Birkebeinere var en politisk gruppering i Norge i høymiddelalderen. Birkebeinerne kom til makten med kong Sverre Sigurdsson, som nedkjempet Magnus Erlingsson i slaget ved Fimreite i 1184. Birkebeinernes mest kjente motstandere var baglerne. Striden stod om hvem som skulle være Norges konge. Etter langvarige konflikter ble til slutt Sverres sønnesønn Håkon Håkonsson enekonge etter at både baglerne og andre opprørsgrupper var nedkjempet.

Sverre Sigurdsson

1177

Sverre Sigurdsson eller kong Sverre var konge av Norge i perioden 1177–1202.

Baglerne

1196

Baglerne var en politisk gruppering som kjempet mot kong Sverre og birkebeinerne i borgerkrigstiden i Norge. Partiet ble startet i 1196 i kong Sverres regjeringstid, men fortsatte å eksistere frem til 1218, da de la ned flokken og gikk over til Sverres sønnesønn Håkon Håkonsson.

Norgesveldet

1200

Norgesveldet. På 1200-tallet nådde det norske riket sin største utstrekning.

Håkon Håkonsson

1217

Håkon IV Håkonsson var konge av Norge i perioden 1217–1263. Han var sønn av Håkon Sverresson og Inga fra Varteig, født i 1204 på Folkenborg i Eidsberg. Han ble valgt til konge av birkebeinerne i 1217. I løpet av hans regjeringstid ble det slutt på borgerkrigene.

Ekspansjonstiden

1217

Med valget av Håkon Håkonsson til konge i 1217 innledes det som er blitt kalt storhetstiden i Norsk middelaldereen. Etter Håkon blir kalt konge ekspanderte Norge seg til sitt største, store deler av Sverige er under Norge og mange øyer.

Arvekongedømme

1260

Norge var i middelalderen både et arvekongedømme og et valgkongedømme. Hovedregelen var at alle sønner av en tidligere konge kunne kreve kongedømmet. Det spilte ingen rolle hvorvidt sønnene var født innenfor eller utenfor ekteskap. Det er også eksempler på tronpretendenter som krevde kongsnavn som brødre, nevøer eller dattersønner av en konge. Kongevalget, eller konungstekja, gikk ut på at tronpretendenten, eller kongsemnet, kalte inn til ting. Der bad han tingdeltakerne om å bli tatt til konge.

Magnus Lagabøte

1263

Magnus Lagabøte var norsk konge i årene 1263–1280. Han ble født i Tunsberg som sønn av Håkon Håkonsson og Margrete Skulesdatter. Tilnavnet Lagabøte (som betyr lovforbedreren) kommer av de store lovarbeidene som ble utført i hans regjeringstid. Landskapslovene ble sammenarbeidet til Landsloven første i Norge.

Unionstiden

1319

I 1319 kom Norge i personalunion med Sverige under Magnus Eriksson, som er blitt regna som den første unionskongen. Det var stor misnøye med styret til Magnus, og både norske og svenske stormenn gjorde opprør.

Svartedauden

1347

Svartedauden, den sorte død eller den store mannedauden var en antatt byllepest som rammet Europa i perioden 1347–1353. Det er en av de verste pandemiene i historien. Pesten skal ha hatt sin opprinnelse i Asia.

Den Dansk Norske Unionen

1537

Fra 1537 til 1814 var Norge i stor grad underlagt dansk styre. Denne perioden i Norges historie regnes fra reformasjonen og underordningen under Danmark i 1537 og slutter med selvstendigheten i 1814.