Høymiddelalder i Norge - Embla

Borgerkrigene

1130

Etter kong Sigurd Jorsalfare døde i 1130 ble en fredelig periode avløst av en strid om kongemakten, dette varte helt frem til 1240. Denne hundreårsperioden ble kalt for borgerkrigstiden.

Norge som egen kirkeprovins

1152

I 1152-53 ble Norge innenfor Den romersk-katolske kirken med felles erkebiskop. Med erkebispesete i Nidaros var kirkeprovinsen direkte underlagt paven i Roma. Det omfattet i alt 11 bispedømmer, fem i Norge og seks ute på øyene vest i havet.

Ny tronefølgelov

1161

Da Magnus Erlingsson ble valgt og hyllet til konge i 1161 ble det også vedtatt en ny tronefølgelov. Loven slo fast at Norge skulle være et enekongedømme. Det vil si at den eldste ektefødte kongssønn hadde førsterett på tronen.

Kong Sverres oppgjør

1176

Sverre Sigurdsson kom til Norge og hevdet at han var kongssønn. Han ble leder for birkebeinerne, en fattig norsk oppgjørsgruppe. Han lot sei hylle til konge på et allting i Trøndelag og utfordret kongedømmet til Magnus Erlingsson, som var støttet av kirken og store deler av landets verdslige aristokrati. Han ende med seierend og både Magnus Erlingsson og faren hans Erlend Skakke falt i slaget.

Strid mellom birkebeinerne og baglerne

1194

Det ble ingen fredelig regjeringstid for Sverre. Kirken som tidligere hadde støttet Magnus var ikke fornøyd med den nye kongen. Sverre hevdet myndighet over kirken satt til side flere av rettighetene den hadde skaffet seg. Det ble åpen strid med erkebiskopen som lyste Sverre i bann med pavelig støtte i 1194 og rømte landet. Kirken fikk støtte fra baglerne (et parti som ønsket å bli kvitt Sverre som konge) i striden mot Sverre. Striden varte ut livet hans.

Birkebeinerne og baglerne samlet seg om Sverres sønnesønn

1217

Da Sverre lå på dødsleie (1202) rådet han sin sønn Håkon Sverreson (1182-1204) til å forlike seg med kirken. Han gjorde dette, likevel ble det ikke full slutt på striden før birkebeinerne og baglerne samlet seg om Sverres sønnesønn, Håkon Håkonsson (1204-1263), som ble konge i 1217.

Ekspansjonstid og opprør

1239

Da Håkon Håkonsson (1204-1263) ble valgt som konge i 1217 utviklet landet seg med årene. Kongemakten ble styrket og styringen av landet ble fastere organisert. Dette førte til at folketallet økte, bøndene produserte mer mat, grensene ble utvidet og kontakten med omverdenen ble større.
Til å begynne med styrte Håkon sammen med Skule Bårdsson, som også var av kongeslekt. Skule gikk i opprør mot Håkon i 1239, men ble drept.
Det ble fastere styringsorganer sentralt og lokalt under Håkons regime,

Arvekongedømme

1260

1260 var året Norge fikk en ny tronfølgelov. Det ble nå innført en arvekongedømme, i motsetning til tidligere da retten til å bli konge var bygd opp på en kombinasjon av arv og valg. Kongens første ektefødte sønn hadde rett til tronen, og skulle tas til konge uten noen form for valg. Dette første til en sterkere kongemakt, og kirken mistet sin innflytelse på kongemakten.

Magnus Lagabøtes landslov

1274

Håkon Håkonssons sønn, Magnus Lagabøtes(1238-80) ble konge etter sin far. Han innførte en felles landslov for hele landet som ble vedtatt på tingene i perioden 1274-1276. Dette første til at hele Norge fikk felles lover, istedenfor mange ulike lover på de ulike stedene.

Befolkningsvekst

1300

Folketallet økte enormt rundt år 1300. Da lå befolkningstallet i Norge omtrent mellom 360 000 450 000. På grunn av den store veksten forsvant behovet for treller og arbeidskraft.

Byrder for norske bønder

1300

Det var så og si bøndene som fikk finansieringen av kongedømmet og overklassens velstand til å gå rundt. Det var mange leilendinger som betalte jordleie, i tillegg måtte alle betale skatt til kongen og tiende til kirken. Om man brøt loven og kristenrettsregler måtte man betale bøter. Bøndene måtte også stille med våpen, skip, mannskap og proviant til leidangen, og vedlikeholde veier og broer. Bøndene var likevel ganske frie i forhold til bønder i resten av Europa.

Svartedøden

1349

I august 1349 kom det et handelsskip til Bergen fra England. Mannskapet var pestsmittet, og tok med seg smitten til Norge. Historikere regner med at rundt halvparten av befolkningen i Norge døde på grunn av svartedauden. Landet ble rammet en rekke ganger i tiden som fulgte, det var ikke før 1650 at folketallet var tilbake der det var før svartedauden rammet Norge.

Unionstid

1355

Da Kong Håkon 5. døde i 1319 etterlot han seg ingen sønner, men en datter. Hun giftet seg med Magnus Eriksson, som også var konge i Sverige. Dette førte til at Norge og Sverige fikk en felles konge. Senere (1343) bestemte det norske riksrådet seg for at Magnus' sønn skulle få overta kongedømmet da han var gammel nok (1355) dermed var unionstiden med Sverige over for denne gang.