Timeline

Jordbruk

10,000 BCE

For ca 12 tusen år siden begynte det å dukke opp en ny samfunnsform som skulle endre alt. Menneskene begynte å holde seg på en plass å dyrke planter. Før det bevegde de seg hele tiden.

Sivilisasjoner

5500 BCE

Jordbrukssamfunnene var små og isolerte, men senere begynte folk å se en sivilisasjon dukke opp på forskjellige steder i verden. Jordbruke var alltid det viktigste næringsgrunnlaget for alle sivilisasjonene.

Egypt faraoens rike

5000 BCE

Egyptere er sivilisasjonen som har etterlatt seg mest historiske ting, som pyramidene bilder på vegger. Egypterne var avhengig av Nilen. Nilen var viktig fordi når den hvert år flommet så kom det lag med slam som var veldig viktig for jordbruket. De bodde i et bosettningsbelte som var naturlig. Så egypterne bodde trygt og benyttet kreftene mer på å bygge op kultur istedet for å forsvare seg.

Antikkens hellas

800 BCE

Antikken var et polissamfunn som har to betydninger. På ene siden var poli et fellessskap av mennesker med definerte borgerrettigheter. På den andre siden hadde polis også en territoriell betydning, som en bystat med et tilhørende jordbruksområde

Athen

500 BCE

Athen hadde det første demokratiet og kun menn over 18 som hadde athensk far og mor som hadde borgerrett kunne delta i demokratiet. Det var kun 30 000 som kunne av 300 000.

Sparta

400 BCE

Sparta hadde en folkesamling, et råd og to konger. Vanlige borgere hadde ikke samme innflytelse på politikken i sparta i motsetning til Athen. Sparta var mer et oligarli som vil si at makten sto mer til en gruppe mennesker. Sparta var et militærisert polisstat. Unge gutter i en alder av syv år måtte leve i soldatbrakker og trene beinhardt. Når de var 30 år kunne mennene vende hjem og skape en familie. Hvis ikke mannen får dama si gravid var det påbudt at andre menn må prøve.

Folkevandringer

500

I folkevandringsperioden bevegde mange ulike folkgrupper seg til å finne et nytt sted å bo. Dette var fordi hunere trengte inn i Europa fra øst.

Middelalderen (Norge)

800

Tidsrommet fra800 til1050 betegnes som vikingtiden eller tidlig middelalder i norsk historie. Ifølge tradisjonen ble Norge samlet til ett rike etter slaget i Hafrsfjorden cirka885, da Harald Hårfagre beseiret vikingkongene på Sør-Vestlandet.Ifølge nyere historieforskning foregikk den norske rikssamlingen gradvis i tidlig middelalder og høymiddelalder.Den territorielle samlingen av landet la grunnlaget for utviklingen til statssamfunn med felles forsvarsordning og felles lovverk for hele landet.

Høymiddelalderen Norge

1000

Fra begynnelsen av 1000-tallet og framover ble de nordiske landene hver for seg samlet og kristnet, og således en del av Europa, noe som betydde slutten på den såkalte vikingtiden. Danmark hadde en storhetsperiode på begynnelsen av 1000-tallet, da Knut den mektige var konge over Danmark og England og Norge var i tillegg underkastet, men ikke erobret.

Høymiddelalderen

1150

I høymiddelalderen var det en mer rolig periode uten folkevandring, vikingoverfall osv. Alt ble bedre i verden. Jordbruksproduksjonen økte, folketallet steg. I slutten av perioden hadde folketallet økt fra 25 millioner i Europa til 80 millioner. Det var også økning av kirkens makt, begynnelse på statsutvikling der kongerike får fastere styringsapparat.

Svartedauen

1349

Svartedauden kom til Europa fra handelsrutene langs Silkeveien. Europa var midt på 1300-tallet tett befolket, mange mener opp mot tålegrensen for naturressursene. Dette gjorde befolkningen sårbar for epidemier, og de tette kommunikasjonene innebar at sykdommer kunne spre seg raskt.

Svartedauen til Norge

1349

Fra Middelhavet spredte pesten seg til Vest-Europa og videre til Skandinavia i løpet av to år. Trolig var det et engelsk skip som brakte epidemien til Ber­gen, men det kan ha vært et annet utbrudd på Østlandet omtrent samtidig. I løpet av kort tid tok svartedauden livet av omtrent en tredjedel av befolkningen i Norge.

Senmiddelalderen

1350

Dette var underperioden i middelalderen. Etter en bedre tid i høymiddelalderen gikk alt nedover i senmiddelalderen. Svartedauen statet, det ble mer krigføring og uro, klimaet ble kjøligere. En positiv ting var at ting som økonomi blomstret i nord Italia. Sluttpunkte av middelalderen kommer på slutten.

Europa på terskelen til ny tid

1445

Europa var hardt rammet av svartedauden som hadde tatt livet av nesten halvparten av befolkningen. Temperaturen hadde begynt å synke. Byene var i vanskilge tilstander. Lite av kloakk eller vannforsyninger. Gatene var fult av søppel og gatene stinket. Krimitaliteten var høy

Renessansen

1466

”Renessanse” er betegnelsen på idéstrømningene som herjet i Europa mellom det 14. og 16. århundre. Frasen ”Renessanse” kommer av ordet "rinascita", som betyr gjenfødelse. Med dette menes en gjenfødt interesse for antikken, den greske og romerske oldtiden. Renessansen brøt med livssynet og den kollektive kirkekulturen som var gjeldende i middelalderen. I stedet for å ha Gud i sentrum som tidligere, gikk fokuset nå over på mennesket og det jordiske.

Reformasjonen

1470

Reformasjonen var en religiøs omveltning fra katolisisme til protestantisme i deler av Europa på 1500-tallet, utløst av Martin Luther, som utferdiget 95 teser mot sider av avlatshandelen den 31. oktober 1517. Luther understreket betydningen av den individuelle tro på Kristus i forhold til sakramentene som eneste vei til frelse. Han plasserte mennesket mer i direkte relasjon til Gud enn hva man gjorde i den katolske kirke.

Trettiårskrigen

1587

I årene før utbruddet eksisterte det i Europa en rekke uløste konflikter og politiske aspirasjoner som inneholdt kimen til krig. Delingen av Tyskland i en katolsk og en protestantisk del var blant årsakene til krigene, men knapt den viktigste, selv om den hadde ført til at både den katolske liga og den protestantiske union var væpnede organisasjoner.

Økonomi og samfunn

1600

Norge var et jordbrukssamfunn. Ni av ti nordmenn levde på landsbygda og livnær seg ved jordbruk og fiske. Befolkningsveksten var sterk, noe som gjorde at samfunnsgruppene endret seg på flere måter.

Norge i Danske tiden

1700

Dansketiden er en populær betegnelse i Norge på perioden 1380–1814, hvor landet var i ulike former for union eller riksfellesskap med Danmark. Det formelle tapet av suverenitet skjedde imidlertid ikke før avskaffelsen av det norske riksrådet i 1536/37, så den egentlige dansketiden kan sies å betegne årene 1536/37-1814.