Psykologi psykiatrisk behandling

Trepanasjon

5000 BCE

Som en av de første behandlingene for mentale lidelser. Ved å fjerne en liten del av hodeskallen med sag eller bor tenkte de at man kunne kurere hodepiner, mentale lidelser og til og med besettelse av demoner

Behandling av melankoli

200 BCE

Denne behandlingen inneholdt en tanke om en ubalanse mellom de fire kroppsveskene (blod, flegma, gul og svart galle)

Første instutisjonen for å ta vare på mentalt lidende.

1200

Opprettet på 1200-tallet og begynte senere, på 1400 tallet, å spesialisere seg på mentalt sinnssyke på 1400-tallet. De med plass her var bare en liten del av det som senere kom til å bli regnet som et stort psykiatrisk klientell

Den antikke medisinen ble utfordret av en ny "vitenskap" som la større vekt på anatomi.

1600

I følge Renë Descartes var talsmann for en filosofi som så på menneskekroppen som en maskin og galskapen som et utslag av en kroppslig defekt.

Galskap som kognitiv svikt

1700

John Locke, lege og filosof, så ulike former for galskap som kognitiv svikt. Altså mentalt avvik først og fremst ble forstått som manglene rasjonalitet. Locke blir regnet som er viktig forløper for psykologien.

Isolering og asyl

1750

Isolering sto fram som den foretrukne behandlingen av mentale lidelser. Galehus poppet opp overalt på 1700-tallet. Fysiske behandlingsmetoder som isbad og fysiske begrensninger.

Nytt fokus på behandling av pasienter

1800

På 1800-tallet endret framgangsmåten for å behandle mentalt syke. Psykiatri ble et eget fagfelt og ble alment tatt opp av anstalter og staten. Bygget ut flere psykiatriske anstalter. På slutten av hundretallet fikk mange av de kritikk ettersom at de ikke møtte behandlingskarv.

Mental sykdom gjennom nedarving

1850

Etter 1850 vokste det fram en tanke om at mental sykdom ble nedarvet og ble mer og mer alvorlig for hver generasjon.

Malariaterapi

1917

Ble lansert for å kurere sinnsykdommen i endestadiet av syphilis. alariainfisert blod ble sprøytet inn i pasientene for å gi dem høy feber. Det skulle ta knekken på bakterien som forårsaket syfilis. Denne behandling tok slutt da penicillin tok over behandlingen mot syphilis.

Defokalisering

1920

Bygde på en idé om at bakteriespredning fra indre kroppsdeler gjorde hjernen syk. Infeksjonen, som ble kalt fokalinfeksjoner, skulle fjernes fra munn, hals og underliv.

Sovekur

1920

Kom samtidig som defokaliseringen. Pasientene ble holdt sovende av et narkotisk stoff i opptil tre uker, men ble vekket en gang om dagen for å få i seg flytende føde. Målet var å gjøre pasientene hjelpesløse. Legene trodde da de var mer mottakelig for hjelp. Var flere komplikasjoner med denne behandlingen. Brekninger, kraftig feber, lammelse av svelg og blære er eksempler.

Insulin sjokkterapi

1927

Denne behandlingen kom fram i 1927 og ble brukt i mange tiår, fram til 1960. Behandlingen gikk ut på å med vilje gi pasienten lavt blodsukker fordi de tenkte at store endringer i insulin kunne påvirke hjernen.

Cardiazolsjokk

1936

Terapi mot schizofreni. Ble kalt krampeterapi, fordi innsprøyting av medikamentet cardiazol framkalte kraftige rykninger og bevisstløshet. Cardiazol ble satt med grov sprøytespiss for hurtig å gjøre pasienten bevisstløs. Ved delvis bevissthet fulgte dødsangst og motstand. Få sekunder etter injeksjonen fulgte hoste, blek ansiktsfarge, stirrende blikk og skrik. Kroppen gikk i bue med et kraftig rykk. Åndedrettet opphørte, ansiktet ble blålig. Så fulgte kramper inntil pasienten mistet bevisstheten.

Elektrosjokk

1938

Elektrosjokk var en enklere og billigere form for krampeterapi. Etter kort tid hadde elektrosjokk erstattet cardiazolsjokk, men bruken av insulinsjokk fortsatte. Elektrosjokk ble til å begynne med gitt uten narkose eller muskellammende medikamenter. Mange pasienter fikk derfor ryggradsbrudd på grunn av kraftige rykninger.

Lobotomi behandling

1950

Denne behandlingen vant en nobel pris i fysiologi og medisin i 1949. Behandlingen var farlig og ble kun brukt i seriøse tilfeller. Behanlingen besto av å kutte sammenkoblingene mellom deler i hjernen. Noen ble kvitt symptomer, mens andre fikk symptomer introdusert. Behandlingen sluttet etter 1950-tallet med introduksjonen til de første psykiatriske medisinene.