-
400 BCE
Oldtiden
På denne tiden ble det brukt ulike midler slik som alkohol, fluesopp, opium og alkaloider mot psykiske plager og søvnløshet som rustfremkallede midler. -
1300
Middelalderen
På denne tiden ble psykiske lidelser forklart med demonisk besettelse, overnaturlige ånder og hekser og kamfer ble ofte brukt som et behandlings middel. -
Fengsel som behandlig
Den belgiske legen Johann Baptist van Helmont anbefalte på 1600-tallet vannkurer der pasientene ble senket ned i vann. Intuisjonene som tilbød dette så derimot mer ut som fengsel. Det var store sosiale problemer i Europa og institusjonene var en mulighet til å sperre deler av befolkningen inne der de innsatte måtte arbeide for maten. -
Heksejakt
Samtidig som at psykiske lidelser for første gang ble oppfattet som medisinsk vitenskap av William Brattie, var heksejakt mer utbredt enn noensinne før. Svært mange mente at hekser egentlig var psykisk syke og trengte medisinsk hjelp. Behandlingen varierte derimot alt fra vannbad til å bli lenket fast i kalde celler. -
Psykiske sinnslidelser tar del i lovverket
Først på 1800-tallet begynte ulike grupper i samfunnet å påpeke at behandlingen av dem med psykiske lidelser burde være mer humanitær. Flere steder i Europa, også i Norge, kom det regelverk for hvordan dem med psykiske lidelser kunne behandles og det ble opprettet flere institusjoner for å behandle dem. Likevel er det verdt å notere at behandlingen de psykiske syke fikk på de neste 100 årene på ingen måte ville vært ansett for å være humanitær i dag. -
Biologiske årsaksfaktorer
Det vokste frem en overbevisning om at psykiske lidelser hadde biologiske årsaker, der behandlingen ble mer rettet mot kroppens ytre. -
Malariaterapi
Denne formen for behandling var for å forhindre sinnssykdom hos dem som hadde syfilis og gikk ut på å sprøyte malariainfisert blod inn i pasientene for å dem høy feber som skulle ta knekken på bakterien som forårsake syfilis. Når penicillin heller ble brukt for å behandle syfilis på 1950-tallet opphørte malariaterapien. -
Langbad
Pasienter ble lagt i kar fylt med varmt vann hver dag, denne behandligsformen viste seg å ha svært liten effekt på psykiske lidelser, og ledet heller til skader på hud og muskler. -
Sovekur
Sove-kuren kom samtidig som defokaliseringen og gikk ut på at pasienten ble holdt "sovende" ved bruk av narkotiske stoffer i flere uker og ble vekket underveis for å bli matet. Tanken var å gjøre pasienten hjelpeløs fordi at det ville gjøre dem mer mottagelig for hjelp. Senere ble den kjent at sove-kuren førte til kraftig feber, lammelse i svelget, brekninger og, i mange tilfeller, død. -
Defokalisering
Dette var en behandlingsform som bygde på en idé om at bakteriespredning fra kroppens indre kroppsdeler gjorde hjernen syk. I Norge ble denne metoden i hovedsak brukt til tann trekking, men i andre land, slik som i USA, fikk tusenvis av psykiatriske pasienter fjernet indre kroppsdeler og døde som et resultat av dette. Derfor døde denne behandlingsformen ut på 1940-tallet. -
Insulinsjokk
Denne behandlingsformen gikk ut på å injisere pasienter lagt i dødelig koma med overdoser av insulin for å kurere schizofreni. Dette resulterte i bivirkninger som brekninger, pustevansker, epilepsi og flere døde. Flere mente at kuren ville virke etter flere insulinkurer og derfor varte behandlingen ofte i månedsvis. På tross av at flere leger advarte mot "kuren" ble den praktisert frem til 1950-tallet. -
Kirurgisk psykiatri
Leger forsøkte også å endre hjernen gjennom kastrering og lobotomi. Ved kastrering håpet legene å påvirke hjernen indirekte fordi de trodde det ville gjøre pasientene roligere og mindre utagerende. Ved lobotomi gikk legene for første gang inn i hjernen. Metoden gikk ut på å skjære over nervefibrene mellom pannelappene og mellomhjernen og resulterte i død for en tredjedel av pasientene. Dette markerte den kirurgiske psykiatriens høydepunkt. -
Cardiazolsjokk
Denne behandlingsformen ble også kalt krampeterapi på grunn av at pasienten ble injisert med stoffet cardiazol som førte til kraftige rykninger, og bevisstløshet. Denne kuren skulle gjentas 20-50 ganger og resulterte i hjertestans og ryggrad brudd for mange. -
Elektrosjokk
Elektrosjokk, som i dag blir kalt ECT, ble i starten gitt uten narkose eller muskellammende medikamenter, slik de blir gitt i dag. Mange pasienter fikk derfor brudd på ryggraden på grunn av kraftige rykninger. Metoden er fortsatt i bruk, men under langt mer kontrollerte forhold. -
Fattige måtte gjennomgå eksperimentell behandling
Psykiaterne søkte prestisje i det medisinske fellesskapet ved å gjøre psykiatrien til et naturvitenskapelig fag, med mulighet til å bruke de ulike terapiene i et lukket system. Inntil rundt 1950 var også de fleste pasientene tvangsinnlagt, og mange var fattige. Dette var på grunn av at de fattige ofte var ansett for å være biologisk «mindreverdig». Selv om terapiene ikke innfridde psykiaternes forventninger, bidro de til større ro på avdelingene, noe mange psykiater anså som målet. -
Psykiatrisk medisinering
Medikamenter slik som litiumkarbonat, klorpromazine og andre typiske antipsykotika og tidlige antidepressiva ble oppdaget, noe som førte til at psykiatrisk medisinering ble mer utbredt blant psykiatere og allmennleger. -
Forskning på hjernen
Det ble gjort store fremskritt innenfor hjerneforskning fra 1980-tallet. Dette hadde også stor betydning for psykisk helsevern, der hjerneforskningen påviste betydningen av tilknytning, kontakt, relasjoner og følelser for psykisk helse, samt en forståelse for for traumer. -
Psykiatrien i dag
Kunnskap om genetikk har beveget psykiatrien bort fra psykoanalysen og mot medisin og nevrologi. Opphold på psykiatriske institusjoner har gått fra å vare seks måneder, til to uker i gjennomsnitt. Personer som har mentale helseproblemer betegnes i tillegg som pasienter eller klienter, og får behandling på eget initiativ eller via henvisning fra medisinsk helsepersonell og rettsvesen. Behandling av mentale lidelser i dag omfatter vanligvis psykoterapi og psykiatrisk medisinering.
