-
Den språknasjonale perioden (1814-1917)
Norge løsriver seg fra Danmark, får sin egen grunnlov og går inn i en union med Sverige. Norge begynner jakten på en egen norsk identitet, og nasjonsbyggingen er i gang. Et av spørsmålene som ble stilt, var: "Hva skal vi gjøre med skriftspråket?". En rekke nasjonale argumenter startet språkdebatten. Den språknasjonale perioden (1814-1917) er i gang. -
Normal språksituasjon
Språksituasjonen gjenspeiler den språksosiale tilstanden i landet. Embetsstanden, som utgjorde overklassen (under 5% av befolkningen), hadde et talemål med status som "dannet". Bondestanden (over 95% av befolkningen) brukte sine lokale dialekter, som alle hadde lav status. Skriftspråket var knyttet til det dannede talemålet, altså dansk. Slik var språksituasjonen kanskje den mest normale vi har hatt i Norge - med ett skriftspråk som gjenspeiler én dialekt med høy status. -
Fra normal til unormal språksituasjon
Problemet med språksituasjonen i Norge, var ikke først og fremst at skriftspråket var et fremmed språk, slik det ofte hevdes. Problemet var at skriftspråket etter unionsoppløsningen var blitt utenlandsk. Slik kunne det ikke defineres som norsk. Og hva var egentlig det norske språket? Dette spørsmålet skulle til slutt gjøre Norge til et unikt land med to skriftspråk for samme språk. -
Talespråket i overklassen utvikler seg i en dansk retning
1830-, 1840- og 1850-åra. Knud Knudsen ble nasjonalt bekymret for dette, og motarbeidet det han oppfattet som særdansk uttale. -
Henrik Wergeland legger fram et program for fornorskning
Henrik Wergeland gir ut "Om norsk Sprogreformation". Hovedsynet i avhandlingen er at man må fornorske dansken. Han fornorsket dansken i egen diktning og arbeidet for at man skulle snakke norsk, ikke dansk, i norske teatre. -
Asbjørnsen og Moe skriver ned og gir ut norske eventyr
-
(1842-1846) Ivar Aasen reiser rundt og forsker på norske dialekter
-
(1848-1853) Ivar Aasen gir ut både grammatikk, ordbok og eksempelbok som viser hvordan landsmålet kan brukes
Landsmålet ble senere kalt nynorsk. Aasen styrte unna byene da han reiste rundt og forsket på norske dialekter, fordi han antok at dialektene i byene var for påvirket av det danske språket. Senere viste det seg at også bydialektene var gode norske målformer, og termen "Landsmaal" ble uheldig. Derfor fikk heller skriftspråket termen "Nynorsk" i 1929. -
(1856-1881) Knud Knudsen gir ut flere bøker der han kommer med forslag til hvordan man kan fornorske det danske skriftspråket.
Knud Knudsen var mer demokratisk enn nasjonalt motivert. Han ønsket en fornorskning av det danske skriftspråket, fordi han ville gjøre skriftspråket lettere for flertallet. Derfor arbeidet han også med å rense språket for fremmedord. -
Elever og lærere kunne bruke eget talemål i undervisningen. Før måtte de snakke dansk.
Knud Knudsen arbeidet hardt for dette vedtaket. I tråd med de pedagogiske problemene i skolen, ville det hjelpe om man fikk bruke eget talemål på skolen. Dette gav også det norske talemålet høyere status. -
Jamstillingsvedtaket
Da Stortinget vedtok at landsmålet skulle sidestilles med “det almindelige Skrift- og Bogsprog”, slo de fast at landsmålet til Aasen og Knudsens “riksmaal”, skulle være likeverdige målformer. Dette var en stor seier for Aasen – nå var landsmålet en offisiell og likestilt målform. -
Innføring av ”målparagrafen”: Skolekretsene selv kunne velge om de ville bruke landsmål eller riksmål
Skolen var en viktig arena for etablering av de ulike målformene. Den målformen elevene fikk opplæring i, hadde selvsagt mye å si for hvilken målform de kom til å skrive på seinere.
